Dagens Tankekors
Venche skrev så fint i hennes tilbakemelding fra vårt første møte, der hun kaller oss for krigere og forkjempere. Den traff godt i meg.
I hele mitt liv har jeg kjempet kriger, og den største av dem alle har vært den mot meg selv.
Tenk, Jeg måtte bli 60 før jeg forstod hva dette handler om. Hvor enkelt jeg kunne stanse krigene eller rettere sagt, skape fred. Ja du leser rett, det var «rimelig» enkelt, rent praktisk. Jeg måtte ikke gjøre noe som setter livet på spill.
Det «rimelig» enkle gikk ut på å VILLE og GJØRE. Ikke PRØVE å GJØRE. Det som krevdes var vilje, og det har jeg i bøtter og spann. Jeg måtte bare endre litt på retningen og fokuset. De positive effektene var mange, men det beste var at bevisstheten min ble mer alert.
Jeg måtte stadig tilgi meg selv, ja her snakker vi hundrevis av ganger hvor jeg mislyktes, fordi autopiloten var mer alert enn min bevissthet som hadde vært i tåka i så mange år. Men øvelse gjør mester, og etter hvert ble den tyngende tåkedisen tynnere og tynnere, og jeg både så og opplevde verden omkring meg annerledes, klarere.
Ikke alltid, men oftere og oftere, hendte det at jeg opplevde å lykkes. Det handlet mye om å stå opp for meg selv, si hva jeg mente og ikke det jeg trodde at «de» forventet jeg skulle si.
Når det kommer til min egen personlige krig, er det verre. «Du må elske deg selv!», sier de. Den som elsker seg selv har nøkkelen til ekte fred og total lykke i livet. Det er meningen med det hele.
Å herremin- gi meg styrke!!! Tenk å skulle (seriøst) elske meg selv, min usikkerhet, skjoldet jeg skjermer meg med, mine til tider autistiske tendenser til renhet og orden, mine til tider kjappe fordømmelse av andre, min utålmodighet, min egoisme, min tilbøyelighet til alltid å synes som andre for enkelthetens skyld, mine baksnakkelser, for ikke å snakke om å skulle, måtte, klare å elske denne kroppen, dette utseende, denne personligheten. Nei og atter nei, det bare lar seg ikke gjøre.
I årevis lot jeg som ingenting. Innimellom gjorde jeg noen iherdige forsøk på å bli et bedre menneske, men det ble fort skrinlagt. Prisen var for høy. Jeg overså alle mine behov som hadde kunnet styrke mine indre kvaliteter og helbred. Jeg overså mitt fysiske selv, jeg overså min spiritualitet. Jeg så ikke på meg selv som en person som var verdt noe som helst, langt mindre å elskes. Jeg så ikke kroppen min som noe guddommelig og hellig, som en fantastisk intelligent del av meg som trengte å ses og respekteres og ikke minst lyttes til.
Til slutt ble det slik at jeg bad universet om å sette meg i vanskelige situasjoner, så jeg fikk muligheten til å praktisere, til å bevise overfor meg selv at jeg taklet utfordringene og klarte å holde meg nøytral eller i det minste forstående overfor meg selv og mine medmennesker.
Jeg ble i aller høyeste grad bønnhørt. Heldigvis blir man klokere med årene og jeg ble en bedre egenvenn. Jeg har endelig forstått hva det betyr å elske seg selv.
Så, selv om jeg mister retningen og kommer ut av sporet, så lar ikke den indre stemmen meg leve lenge i synden. Jeg kom meg etter hvert ut av startgropa.
Hva med deg?